I ettertid, når du ser tilbake på gammelt interiør, er det lett å lure på: «Hva tenkte de?» Millennials har gitt babyboomere ganske sorg for valgene som ble tatt på 1960-tallet og utover, mens Gen Z delte ut en lignende behandling i en uendelig syklus. Men det som får en fargepalett til å rase i én epoke er ikke hokus pokus; det er ofte et svar på det politiske klimaet, kulturen eller, merkelig nok, populære TV-serier. Så det er en grunn til at primærfarger, jordnøytrale, solfylte gule, rosa og blåfarger og patriotiske fargevalg fanget opp på 60-tallet, men ble pensjonert ettersom tidene endret seg.
1960-tallet var en vill tid, for å si det sånn, og er ofte innkapslet som «swinging sixties». Det var en tid med revolusjon, rock ‘n’ roll, borgerrettighetsprotester, oppvåkning, ungdomsmotkultur og et tilbakeslag til konservative verdier, mens artister som Marilyn Monroe, Beatles og Andy Warhol var i sentrum. De var alle innflytelsesrike når det gjaldt å forme kulturmiljøet, og også hvordan huseiere plukket veggmaling.
Når vi ledet oss gjennom 1960-tallet, snakket House Digest eksklusivt med Sarah Stafford Turner, House Digests interne designhistoriker, med full oversikt over daterte veggfarger du ikke ser lenger. Spoilervarsling: 60-tallet kan ha hatt de tidlige skapningene med fargedrenking, maletrenden som kan øke roen i rommet ditt (virkelig, det er vilt!).
Reisen fra primærfarger til jordnøytrale farger
Med økonomien som raskt kom seg etter verdenskrigene, så 1950-tallet kvinner tilbake til sin myke feminine kraft, og kledde hjemmene sine i pastellrosa og grønt. Mens utvalget utvidet til høstlige appelsiner mot bakenden, krevde 1960-tallet noe dristigere. «Vibrerende fargeklatter var en refleksjon av den lekne friheten til design i etterkrigstiden, en konsekvens av at familier følte seg mer økonomisk trygge og bemyndiget til å eksperimentere med prangende dekor,» bemerker Turner.
Resultatet? Lysere primærfarger fikk en shoo-in. «For den oppover mobile modernisten ga primærfargene en Ettore Sottsass-godkjent sprut av dristig geometri til veggene dine.» Enten for å innpode psykedelisk persepsjon, veve inn paisley-mønstre, legemliggjøre 60-talls Pop Art- eller Youthquake-bevegelsen, eller fremheve kjærligheten til denimblått, mistet vegger all subtilitet. For å starte opp, legger Turner til, «Malingindustrien utnyttet reklamekampanjer fokusert på rike regnbuer av primærfarger.»
Men snart ble dette synet utfordret. På slutten av 1960-tallet hadde hippiebevegelsen tatt tak. Lei av forbrukerisme og bekymret for miljøødeleggelse, ønsket folk å omfavne naturen og innlemme vakre farger i hjemmene sine. «Jordnære, dype nøytrale hersker, fra olivengrønt til rike rusttoner, en refleksjon av den tidlige påvirkningen fra motkulturbevegelsen tilbake til naturen og begynnelsen på en ny generasjon miljøaktivisme,» presiserer Turner. Denne dekortrenden fra 60-tallet kan til og med gjøre et comeback, om enn ikke på vegger eller som en dominerende fargetone, men for sekundære oppblomstringer på kjøkkenskap.
Kjønnstilte og patriotiske farger var populære på 60-tallet
En annen fargetrend som definerte 60-tallets hjem var solgul, da den fremhevet optimisme etter krigen. Paint brosjyrer den gang ofte parret sennepsgul med koloniale amerikanske møbler for å skape et matchende utseende. Men Turner bemerker: «Bruken av knallgul maling i hjem ser ut til å være et tilbakevendende tema fra 1900-tallet, som vender tilbake i andre epoker med økonomisk velstand (som i 1981).»
Fargekjønn, selv om det var mye spørsmål, var også utbredt på 1960-tallet, med folk som malte soveromsvegger rosa for jenter og blått for gutter. «Når de nærer seg inn i den velstelte «kjernefamilien»-estetikken, har noen unge familier kjønnskodet barnas soverom etter maling, legger Turner til. Ikoniske nasjonale farger, nemlig rødt, blått og hvitt, ble også en hyppig forekomst på 60-tallet, noen ganger som vilkårlige aksenter eller motiver. Turner erkjenner dette, og nevner, «etterkrigstiden, generelt, så mye bruk av patriotiske fargeskjemaer i hjemmene.»
I en overraskende vending hevder Turner: «Man kan hevde at ‘fargedrenching’ ble oppfunnet på 1960-tallet!» Designere, uten å kalle det det, brukte ofte samme farge i forskjellige toner på tvers av vegger, møbler, tepper og gardiner. Fargerike apparater (husker du avokadogrønt og høstgull?) la ytterligere til dette. Neil Armstrongs tur på månen i 1969 varslet romalderen. Som et resultat utviklet folk «smak for det slanke, raffinerte, tilsiktede utseendet til koordinerte fargeskjemaer,» sier Turner. Dette tillot skulpturelle geometriske lysarmaturer og dristige møbler å skille seg mer dramatisk ut.
